Hjem    |    Om LOHR    |    LOHR sitt arbeid    |    Skattkista   |    LOHR sine foreninger    |    LO-Favør    |    Våre samarbeidspartnere    |    Kontakt oss    |



1 mai 2014

Arrangementet ble gjennomført i flott vær. Vi hadde mange gode talere. Oppmøtet på alle stedene 1 mai ble arrangert var bra. En stor takk til alle som deltok, talere, appellanter, korps, frivillige med mer.

Det var mange gode taler, og vi har vært så heldige å få Britt Bøhlers tale som vi gjengir under:



Britt Bøhler’s tale 1 Mai 2014 ved bautaen i Nordre Park.

-<>-

Idar Meier Scharf, 4 måneder gammel. Død i Auschwitz rett før jul i 1942.

Tord Høivik, 26 år. Løytnant og flyver i Hærens flyvåpen. Drept under angrep på Setermoen.

Magne Venner, 28 år. Henrettet sammen med sin 5 måneder gamle baby og ektemann etter at de hadde gjemt seg i kjelleren på huset sitt under kampene i Haug aprildagene 1940.

Otto Kristoffer Fossen, sersjant i sanitetstropp. Ble skutt ved Hen mens han hjelp såret tysk soldat.

Mathea Andersen, 85 år, ble funnet død i skogen etter at hun i sjokk hadde flyktet fra sitt bosted på Sætrang i Haug under kampene i Haug i april.

En håndfull navn. En håndfull skjebner, og slik kunne jeg fortsatt å ramse opp navn som preger alle fire sidene på bautaen. Skjebnene til alle de som mistet livet under krigen her på Ringerike.

Andre bærer med seg minner og savn fra andre kriger, i Kurdistan, Syria, Somalia eller andre steder. Krig er like vondt og like meningsløst uansett hvor i verden det skjer.

Mens vi står her i vårsola en maidag i fredelige Hønefoss ruller krigshandlinger videre i Europa, og i verden for øvrig. Vi ser det på Dagserevyen og leser om det i avisene. Men kanskje går ikke grusomhetene helt opp for oss. Kanskje synes vi det er grusomt, men glemmer de sterke bildene raskt når andre programmer ruller over Tv-skjermen eller avisen blir bladd om til neste side.

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

Og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

Den uret som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

De ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!


Dessverre er Arnulf Øverlands ord like aktuelle i dag som de var i 1935.

Å reise seg og sloss når stormakter truer landet ditt er like naturlig i Ukraina i 2014 som det var i Norge i 1940. Det er kanskje ikke så stor forskjell på veisperringen på Solihøgda i aprildagene 1940, og på de som bygges i Slavjansk i Ukraina i disse dager.

At spedbarn blir gasset i hjel er like grusomt og like meningsløst enten det skjer i Auschwitz eller i Syria.

40 millioner mennesker er i dag på flukt. 20 millioner av dem er barn.

Når man, som jeg, har levd hele sitt liv i ett trygt og fredelig Norge er det lett å ta freden og tryggheten som en selvfølge. Krigshistoriene til våre foreldre og besteforeldre er historier fra en annen tid. Tv bildene er fra land langt borte.

22 juli 2011 ble den tryffheten revet bort for mange av oss. Bomba i regjeringskvartalet og massakren på Utøya var terrorhandlinger rett utenfor vår egen stuedør. Da mine kolleger og jeg på Ringerike Sykehus dro hjem fra jobb sent på natt denne regnvåte kvelden bar vi med oss sterke inntrykk, men også frykt og utrygghet. Vi hadde sett ungdom med skuddskader, hørt at arbeidsplassen vår kunne være ett terrormål, og fremdeles visste ingen hvem som sto bak og hvorfor. Noen torde nesten ikke gå ut på parkeringsplassen. Noen fryktet bilen skulle sprenges i lufta når de vred om tenningsnøkkelen.

Den redsel og frykt vi følte noen få timer den kvelden og natta, føler mange mennesker rundt om i verden hver eneste dag. Mange har levd hele livet med frykt og redsel for hva dagen og morgendagen vil bringe.

I da g er det 1. mai. Arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritetsdag. La oss ære alle de som mistet livet her på Ringerike under annen verdenskrig med å vise soilidaritet med alle de som nå lever midt i krigens redsler rundt om i verden. La oss vise solidaritet emd alle som lever med frykten som følgesvenn, og alle de som er på flukt.

På denne internasjonale protestdagen la oss protestere mot vold, undertrykking, krig og terrror.

Martin Niemuller, tysk prest og antinazist som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland fra 1937-1945 sa det så klokt:

Først kom de for å ta kommunistene

men jeg protesterte ikke,

for jeg var ikke kommunist.

*

Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,

men jeg protesterte ikke

for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

*

Så kom de for å ta jødene og sigøynerene,

men jeg protesterte ikke

for jeg var ikke jøde eller sigøyner.

*

Så kom de for å ta de homofile,

men jeg protesterte ikke

for jeg var ikke homofil.

*

Da de kom for å ta meg,

var det ingen igjen som kunne protestere.


Vi lever i ett fritt land. Vi kan protestere mot det vi finner urettferdig. Med ordet som våpen kan vi sloss for de verdier vi tror på. La oss bruke den muligheten.

En krig har ingen vinnere, bare ufattelig mange mange tap av uskyldige menneskeliv. La historiene til Idar, Mathea og alle andre være eksempler på hvor meningsløse ofre en krig fører med seg. La oss håpe at det kommer en tid hvor vi mennesker løser konflikter med dialog og forhandling, og ikke med våpen.